 |
Le Havre tilhører min geografiske barndom. Sammen med Guayaquil,
Valpareiso og Vladivostok. Jeg visste at Le Havre var havnebyen
til Paris, lenge før jeg visste mye annet.
Grunnen er min pleiefar og onkel Harry. Før han møtte min
pleiemor og tante Hilda, valgte han den veg mang en ungdom uten
mulighet og motivasjon til lang skolegang, valgte i trettiårene:
Han fikk seg hyre på båt i utenriksfart. Og det førte han til
alle verdenshjørner før han gikk i land og giftet seg med min
tante. Han hadde mye å fortelle en vitebegjærlig guttunge.
For å være helt ærlig, så sto ikke Le Havre på planen. Det var
jo bare en havneby, og sikkert ikke så veldig mye mer enn det.
Men da vi la seilingsplanen til Honfleur, som ligger på sydsiden
av Seinen, fant vi ut at det var lurt med et stopp i Le Havre.
Honfleur er en vanskelig havn å komme inn i. Tidevann, sluse,
bro som må åpnes osv.
Vi fant ut at det ikke var lurt å sikte på å treffe nøyaktig
etter 10 timer på havet. Det var bedre å stoppe i Le Havre og så
nærme oss Honfleur etter en kort seilas fra denne byen.
Du verden hvor glad jeg er for at vi valgte å stanse i Le Havre.
Byen ga meg hakeslepp.
|
| Le
Havre er på UNESCOs verdensarvsliste |
|
 |
Jeg visste
ærlig talt ikke at Le Havre står på UNESCOs
verdensarvsliste. Men det gjør den.
Årsaken er ikke at det finnes så mye gammelt her. Tvert i mot.
Etter invasjonen i Normandie i 1944 ville de allierte eliminere
tyskernes base i Le Havre. Og det gjorde de til gagns. 5000
mennesker ble drept, 12000 hus og leiligheter ble ødelagt.
Bykjernen i Le Havre var omtrent jevnet med jorden da
bomberegnet stanset.
Ufattelig hvor mye lidelse dette må ha kostet.
Så snart krigen var over, ble det bestemt at byen skulle
gjenoppbygges. Dermed fikk man bygge en hel by, ikke bare bygge
nytt innimellom gamle hus.
Her var det byplanlegging på høyt nivå. Arkitet August Perret
fikk ansvaret. Byen ble bygget i funksjonalismens tegn, en
byggeskikk jeg vanligvis ikke er så begeistret for. Men jeg lot
meg imponere da jeg vandret gatelangs og så sammenhenger.
Her var det ikke forsøkt å presse mest mulig inn på minst mulig
plass. Leilighetsbygg, javel. Men også åpne rom, parker,
boulevarder og annet. Det fremstår i dag som en svært vellykket
gjenoppbygging. Jeg fikk "godfølelsen" da jeg gikk i gatene, og
det er ikke ofte jeg får den når jeg går i nyere byer eller
bydeler.
I gjenoppbyggingen av Le Havre ble det også brukt prefabrikerte
elementer i stor stil. Hvis jeg ikke har lest feil, var dette
gjennombruddet for slik byggeteknikk.
Byggeperioden var fra 1945 til 1964. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Rådhuset |
 |
Et av de svært få husene som overlevde
bomberegnet. Dette er nå en del av bymuseet.
Under ser dere bilder fra Cathedrale Norte Dame, en kirke fra
1600-tallet, som også overlevde ødeleggelsene. På nærbildet av
kirkeveggen ser dere skader fra granater. |
 |
 |
 |
 |
 |
Jeg må også vise dere bilder fra en
moderne kirke, Eglise Saint-Joseph. Denne er også en del av den
store gjenoppbyggingen.
Se på bildet fra innseilingen. Tårnet er helt til høyre på
bildet. Jeg trodde først det var en kirke. |
 |
Her er kveldsbildet. Tårnet er midt i
bildet. Da syntes jeg det så "voldsomt" ut at jeg tenkte det
heller måtte være en lokal variant av "The Empire State
building". |
 |
Men det er altså en kirke. En integrert
del av gjenoppbyggingen.
Se på detaljene i veggene og sammenlign med leilighetsbyggene
lenger oppe i bloggen. Veldig mye som er likt. Likevel totalt
forskjellig.
Et flott symbol for hva en kirke skal være.
Mange kirker har fyrtårnsymbolikk, men her har de tatt tanken
helt ut.
Jeg innrømmer at det sjelden jeg får "katedralfølelsen" i nyere
kirker. Det skjedde da jeg besøkte Tempelplatskyrkan i Helsinki
for mange år siden og det skjedde i denne kirken i Le Havre.
En mektig opplevelse. Mye mektigere enn bildene klarer å
formidle |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Alterpartiet lå opplyst i et ellers
dunkelt belyst kirkerom.
Både alterbord og alterring er laget i stein og etter
funksjonalismens strenge regler. |
 |
En moderne gangbro i metall over et av
havnebassengene.
Broen fikk arkitekturpris for byggverk av metall i 1972.
Vi kjenner igjen konstruksjonen fra mange broer i Norge. Et
brokar med wirere som stråler ut og holder selve brolegemet
oppe. |
 |
Fra toppen av gangbroen ser man over til Le Havres konserthus,
Vulkanen.
Dette er en arkitektonisk perle som man oppdager mer og mer
etter hvert som man nærmer seg.
Arkitekten er en prisbelønnet brasilianer. Formene bryter med
prinsippene fra gjenoppbyggingen. Man kan se mange steder at det
er mer vellykket å bryte helt med stilen, enn å kopiere. Jeg tenker både på glasspyramiden inne på
slottsplassen i Louvre og jeg tenker på det nye
administrasjonsbygget til Valdres folkemuseum.
Så reflekterer jeg over hvordan Oslo la sitt konserthus i så
mange bakgårder at ingen egentlig vet hvordan huset ser ut.
Stusselig.
|
 |
Vulkanen er "gravd ned", slik at alle
innganger ligge en etasje ned fra gatenivå.
Her ser man enda bedre hvordan dette bygget er formet med buer.
De rette vinklene som preger resten av byen, er totalt
fraværende.
Jeg fikk nesten følelsen av Gaudis mange praktbygg i Barcelona. |
 |
Ja til kunst i det offentlige rom |
 |
Arkitektur gjør noe med mennesker. Gode
løsninger skaper spennende møteplasser for folk.
Her noen ungdommer som sitter i livlig prat. De fortalte meg at
de ofte kom hit og satt sammen på denne skråveggen.
Her var de midt blant folk. Likvel hadde de sin private og
uforstyrrede plass. |
 |
Det evige problem: Fare for at havnene
gror i gjen. Derfor pågår det nesten kontinuerlig mudring. |
| |
|
| |
|
|
|
 |
Jeg visste heller ikke at impresjonismens
vugge sto i Le Havre.
Eugene Boudin er født i Honfleur, hvor jeg sitter og skriver
disse linjene. Le Havre og Honfleur ligger på hver sin side av
utløpet av Seinen. 11 år gammel flyttet familien til Le Havre.
Boudin var en av de føste utendørsmalerne. Han kunne male samme
motiv flere ganger fordi lyset endret seg. Og han gjorde seg
alltid ferdig når han var ute.
Impresjonistene var opptatt av hvordan de opplevede motivene,
mer enn å gjengi motivet slik det egentlig var.
Boudin ble læremester for den mer kjente Claude Monet. Monet var
født i Paris, men foreldrene flyttet til Le Havre da gutten var
fem år.
En liten digresjon: Monet bodde et år i
Sandvika Han har blant annet malt et kjent bilde av Kolsåstoppen
Le Havre har et flott og moderne kunstmuseum for å hedre sine
sønner. Det var flott å tilbinge et par timer med stor
malerkunst. De hadde også bilder av Auguste Renoir.
Her i Honfleur er det et eget Boudinmuseum som jeg håper å
besøke i morgen eller på mandag.
|
 |
Kysten ved Fecamp, 1881 |
 |
Sorry, dette glemte jeg å få med navnet
på |
 |
Vintersol ved Lavacourt, 1880 |
 |
Det engelske parlamentet, 1903
Om tåkebildet også er et politisk "statement" vites ikke. |
 |
Vannliljer, 1904 |
Besøket i Le Havre ble en
nyttig påminnelse om forholdet mellom forventning og
erfaring.
Om noe oppleves som pluss eller minus handler ikke
alltid om objektiv kvalitet.
Er opplevelsen større enn forventningen, vil opplevelsen
alltid gå i pluss.
Når forventningen er større enn opplevelsen, vil
opplevelsen alltid gå i minus.
Overført til gourmetverdenen: Jeg har spist på
restauranter med to stjerner i Guide Michelin og gått
skuffet hjem. Og jeg har hatt fantastiske matopplevelser
på helt enkle restauranter. |
|
| |
|
| |
|
| |
|
| |
|
| |
|
