| Fra
Honfleur til Ouistreham |
|
 |
Broen ut fra det indre havnebassenget i Honfleur åpnet ikke før
klokka halv ni. Derfor slapp jeg grytidlig avgang. Det har vært
en del slike i det siste.
Jeg kunne ha gått ut i det ytre bassenget kvelden før, men det
hadde ikke hjulpet. Utenfor slusen var det nesten tørt land på
lavvann. Da jeg gikk ut klokka halv ni, hadde tidevannet sørget
for 3 meters dybde. Siden Vaare bare stikker 1,9 meter under
vannflaten, regnet jeg med at det skulle gå greit. Hvilket det
også gjorde.
Her er vi inne i slusen, rett bak en fisketråler på veg ut til
feltet.
|
 |
Det er lenge siden jeg kom
ut av tellingen over hvor mange sluser jeg har passert.
Men ingen har gitt meg større "fall" enn denne. Jeg anslår at vi
sank rundt 4-5 meter før vi var jevnt med vannet utenfor. Jeg
har markert vannstanden da vi kom inn slusen, med en blå strek,
slik at dere lettere ser hvor mye vi ble senket ned.
Jeg husker min første sluse, i Kiel. Skuldrene mine var oppe i
ørehøyde. Og så steg vi så lite at jeg ikke merket det. Jeg
husker at jeg nesten følte skuffelse over mangel på dramatikk.
Men i denne slusen fikk jeg kjenne høydeforskjell. Likevel, alt
gikk rolig for seg. Bare moro.
Til forskjell fra slusen senere på dagen...
|
 |
Sluseporten åpnes. Vaare er klar for nye
bølger. |
 |
Det ble en rolig dag på sjøen. Ikke all verden til vær. Gråvær,
men brukbar temperatur.
Jeg så jevnlig på klokken. Jeg skulle nå ei sluse klokka 15.00 i
Ouistreham. Hvis ikke jeg nådde den, måtte jeg vente til 20.45.
Ikke noe stress, jeg kunne gjerne vente, men kjekt om jeg klarte
det.
Vanskelig å beregne tiden på grunn av strømmen. De første timene
gikk den i mot, da var jeg nede i 1,8 knops fart.
Men jeg visste at strømmen skulle snu midt på dagen. Jeg håpet
effekten var sterk nok til å ta igjen det tapte.
|
 |
Det gikk brukbart på slutten. Over 6 knop.
Enda en innseiling som starter langt ute i havet. Så er det å
seile en trang passasje mellom grønne og røde markører.
Men da visste jeg også at jeg kom til å nå slusen, men med minst
mulig margin. Jeg anslo at jeg ville ankomme sluseporten mellom
ti og fem på tre.
Jeg var klar over at jeg hadde ferja fra Porsmouth bak meg. Den
gikk mye fortere enn meg og tok meg igjen.
Jeg holdt godt ut til siden. Men, som jeg har sagt før, her nede
overvåkes trafikken på en helt annet måte enn hjemme. Så jeg ble
kalt opp på VHF-radioen og bedt om å legge meg utenfor
leden til fergen hadde passert meg.
Alt i en hyggelig tone.
Jeg svarte at det ville jeg selvsagt, men jeg var litt bekymret
for om jeg nådde slusen klokka tre eller ikke.
Da kunne den trivelige havnevakten fortelle at jeg hadde lest
feil på tabellen. Jeg hadde sett på utgående slusetider.
Inngående var ikke før halv fire!
Da ferja hadde passert meg, ble jeg kalt opp på nytt. Nå kunne
jeg bare gå inn i leden igjen og fortsette inn mot havn. Men han
ville jeg skulle gå sakte, for ferja skulle snu 360 grader inne
i havnebassenget før den la til kai.
Og så la han til: Om du blir noen minutter for sen til slusen,
gjør det ingenting. Vi venter til du kommer.
Super service. Rett og slett.
|
 |
I samtlige sluser hittil, har fylling og tømming foregått uten
nevneverdig strøm inne i slusene. Selv der hvor jeg har falt
eller steget flere meter.
Til å begynne med hadde jeg alltid tau i land både foran og
akter. Men etter hvert har jeg begynt bare å ha et tau
midtskips. Det er så mye lettere nå jeg er alene.
Som regel må jeg "gi ut" eller "trekke inn" tau alt etter
hvordan vi stiger eller synker. Det er bare unntaksvis slusene
har taufester som stiger eller synker i pakt med vannflaten.
Hvis jeg ikke gir ut eller trekker inn tauet, kan jeg risikere å
bli hengende eller at skuta blir dradd over på siden. Hvis tauen
kommer i klem, har jeg ingen annen mulighet enn å kappe den.
Kreftene er så formidable at en klarer ikke å løsne. Og vannet
fortsetter å stige eller synke helt uavhengig av hva jeg gjør.
Så her i slusen i Ouistreham gjorde jeg som vanlig, sto
midtskips og kontrollerte min ene tau.
Jeg oppdaget fort at dette var slusen hvor jeg burde hatt to
tauer. Men nå var det for sent. Vannet fosset inn i slusen og
skapte strie strømmer.
Jeg forsøkte så godt jeg kunne og balansere med baugpropellen
slik at baugen skulle stå rett mot strømmen, men det glapp et
par ganger. Du skal ikke så langt ut til siden før strømmen gir
uønsket rotasjon i skuta. Et par ganger fikk skutesiden ublide
møter med sluseveggen.
Ingen stor skade. Men nok til at jeg må hente frem lakk og kost
når det bare får tørket litt.
|
 |
Harmoni.
Flott gjestehavn rett innenfor slusen.
Fint friområde rett ved skuta, så matrosen fikk løpe fritt en
times tid. |
|
|
 |
Jeg innrømmer at jeg er sliten etter en dag på sjøen.
Da handler det om kjappe middager.
Noen dager er ferdigpizza greit å ty til. 10-12 minutter på
stekepannen og så er det klart. Som regel legger jeg på litt
ekstra skinke eller ost. Her la jeg på godt med blåmuggost.
Jeg har tidligere fortalt om hvor perfekt det funker når pizzaen
er litt større enn stekepannen. Da blir den hengende i kanten på
stekepannen og den får en luftlomme under seg. Perfekt stekt,
hver gang.
Denne pizzaen var akkurat like stor som bunnen på stekepannen.
Dermed ble den ikke hengende, men den hadde kontakt med selve
stekepannen.
Det førte til at den ble stekt mye raskere, så raskt at osten på
toppen ikke smeltet, selv om jeg har lokk over. Og jeg kan ikke
la den steke "bare litt lenger", fordi gassflammen i bunn vil
føre til at bunnen blir brent ganske så fort. Believe me, I know
from experience...
Jeg løste det ved at jeg velvet stekepannen over pizzaen etter
at den var ferdigstekt. Tre minutter var alt den trengte.
Restvarmen i stekepannen var nok til at osten smeltet.
Ikke den mest fargerike middagen, men smaken var helt fin.
|
 |
|
|
 |
Dagen etter seilte jeg den
lille distansen inn til Caen. Da ble det kanaltur på Vaare
igjen.
Havnesjefen fortalte meg at jeg måtte gjennom tre broåpninger og
at den første åpnet klokka ti minutter over ti. Presis. Var jeg
der ikke da, måtte jeg vente til neste broåpning etter lunch.
De anslo seilingstiden inn til broen til en halv time. |
 |
Jeg gikk en time før.
Sakte, sakte, sakte.
Gleden ved å gli fremover stille vann.
Og å nyte kaffen mens jeg står til rors. |
 |
Presisjon blir verdsatt.
Nøyaktig klokka 10.10 gikk bommene ned for biltrafikken og
straks etter begynte broen å løfte seg. |
 |
Her blir vi minnet om at
fransk landsbygd også handler om herregårder og slott. |
 |
Trygt fortøyd i Caen. På ingen måte så pittoresk som i Honfleur.
Men mer praktisk.
Vaare er fortøyd ytterst på ei flytebrygge og bryggen er avlåst.
Trivelige naboer har jeg også. Bare på "min" brygge er det tre
båter hvor det bor folk fast. De har lovet å se til båten mens
jeg er hjemme.
For nå er det hjemturen som står i fokus. I går var jeg ute og
leverte matrosen på kennel. Synes litt synd på han der han sto i
gården sin og kikket etter meg med lange øyne. Jeg skal ut og
besøke han både i dag og i morgen. Så får jeg håpe at han vender
seg til livet på kennel.
Men mitt hjerte blør for min lille villbasse...
|
|
|
 |
Farvel til Honfleur
betydde også farvel til mine svenske venner siden Middelburg,
Helena og Tjoppe.
Da jeg lå ute i havet dukket en nydelig filmsnutt opp i PM på
Facebook. Det var Helena som hadde filmet, klippet og limt. Sett
med mine øyne ble det et fantastisk resultat. Harmonisk og
fredfull, men likefullt inntrykk av fremdrift og nye kyster. Et
flott minne som jeg alltid vil verdsette.
Om du klikker på bildet til venstre, får du se videoen. |
| |
|
