Fire bilder vil jeg dele med dere i dag. Fire akter i mitt drama, om du vil. Til sammen viser de noe av spennvidden: Adrenalin, harmoni, fortvilelse og ettertanke.

Heise seil i bølgene

Vinden har løyet, men bølgene går fortsatt tre meter høye. Vi er på veg ut fra havna i den vesle franske byen Fecamp. Baugen hopper opp og ned, skuta danser som en ballerina.

Da er det krevende å ta seg frem på fordekket for å heise storseilet. Alt annet klarer jeg fra styreposisjonen min på akterdekket. Men for å få opp storseilet, må jeg frem.

Jeg fester sikkerhetsselen, den som skal sikre at jeg blir hengende fast i en wire i skuta om jeg mister fotfeste. Balanserer meg frem mens dekket flytter seg opp og ned og sidelengs – og i det hele tatt. Adrenalin og fokus. Her gjelder det ikke å trå feil.

Jeg må bruke begge hendene for å få seilet 17 meter over vannflaten. Hoftene svinger som i heftig salsadans, beinstillingen er bred. ”Å sette sjøbein” kalles det.

Men jeg klarer å få opp seilet. Jeg står, om ikke alltid like støtt.

Smil om munn. Stolthet i hjertet. Trivsel og velvære. Og ikke minst: Tilfredshet. Jeg klarer det. Jeg mestrer det. Jeg er ikke redd. Jeg bryter grenser i meg selv. Det opprørte havet blir min venn.

Harmoni

Etter hvert roer bølgene seg. Solen titter frem etter uker med gråvær. Åpent hav og flatt hav. Ingen båter i nærheten. Stillheten, friheten, harmonien.

Naturens ro trenger inn i sjelen. Jeg trenger ikke lenger vokte hver bølge for å vurdere hvordan jeg skal svinge roret for å møte den best mulig. Bare kjenne hvor godt det er å være til.

Timer i sakte fart. Uten at jeg kjeder meg. Uten at jeg stresser for å komme frem. 

Den lille båten på det store havet, den lille mannen i det uendelige universet. Slike timer er uerstattelige.

Grunnvollen rives bort

Ei par uker senere nærmer det seg hjemreise for å forberede hussalg. Dagen er kommet da jeg skal levere matrosen på hundekennel. Plass er bestilt i landlige omgivelser. Jeg anslår at det vil ta oss ca halvannen time å spasere ut dit.

Solen skinner varm og vakker. T-skjortevær. Med korte ermer.

Jeg har brettet sengen hans under venstre arm, inni ligger et par av teppene og lekene hans. I høyre hånd holder jeg i halsbåndet. Matrosen snuser seg fremover, bokstavelig talt meter for meter.

Jeg har plottet adressen inn på det elektroniske kartet på telefonen. Innimellom stanser jeg, drar opp telefonen, sjekker kartet for å se at vi er på rett veg.

Når vi nærmer oss, flytter jeg enda en gang hundelenken over i venstre hånd og stikker hånden ned i lommen for å ta frem telefonen. Litt ubevisst til å begynne med roter jeg ekstra i lommen. Hvorfor kjenner jeg ikke telefonen?

Langsomt siger det inn hos meg: Jeg kjenner den ikke rett og slett fordi den ikke er der. Litt urolig legger jeg sengen fra meg og sjekker de andre lommene. Det hender jeg legger ting i feil lomme. Men det er ikke noen telefon der heller. Så går det opp for meg med full tyngde: Jeg har mistet telefonen. Og i etuiet ligger bankkort og kredittkort.

Jeg tror du kan skjønne avmaktsfølelsen min. Fortvilelsen. Vantroen: Det kan da ikke ha skjedd. Ikke nå.  

Jeg husker bare deler av navnet på kennelen hvor jeg skulle. Men veien var så kronglete at jeg har ingen mulighet til å finne det uten kart. Og kartet var jo i telefonen.

Jeg huser hvor jeg sjekket kartet sist. Det var ved siden av en bilvask ved et kjøpesenter. Jeg må gå tilbake samme veg. Kanskje finner jeg den? Meter for meter. Øynene søker hvileløst. Men nei, telefonen er og blir søkk borte.

Inn på kjøpesenteret. Finne noen som snakker engelsk? Etter fire forsøk treffer jeg to unge jenter. De kan litt. Sammen går vi til informasjonsdesken, men der snakker de bare fransk. Og ingen har hørt om noe hundepensjonat i nærheten.

Etter hvert får vi tak i en taxi som vil ta med hund. Til alt hell snakker drosjesjåføren litt engelsk. Endelig føler jeg at jeg begynner å kave meg inn på tørt land. Og han vet hvor ”Elevation Petite Dan” er. Skuldrene senker seg. Første utfordring er i ferd med å bli løst.

I taxien tenker jeg på skrittene videre: Heldigvis har jeg PC og internett i båten. Jeg får kontakte Telenor og be dem stenge SIM-kortet på telefonen. Og så må jeg kontakte banken for å få stengt av bankkort og kredittkort. Alle scenarier raser gjennom hodet mitt. Jeg kaver etter fast grunn i kaoset inne i meg.

Matrosen er levert. Han har funnet seg til rette, selv om han ser langt etter meg når jeg låser porten i avlukket hans og forsvinner ut av hans synsfelt. Det er vanskelig for meg også, men jeg klarer ikke helt å gå inn i den følelsen. Jeg må løse det som er dagens store problem.

På kontoret sier innehaveren av kennelen: Skal vi ringe nummeret ditt og se om noen svarer?

-Herreminhatt, tenker jeg, hvorfor har jeg ikke tenkt på det? Det enkleste er som regel det beste. Men jeg våger ikke helt å tro at problemet kan løses så lett. Jeg slår nummeret, vi er enige om at hun skal snakke. Vantro blir jeg vitne til at noen svarer. Ei ung skolejente. Hun har telefonen og bankkortene ligger trygt i etuiet. Adressen oppgis og taxien kjører innom på vegen tilbake til båten.

Smilende kommer hun mot meg. Rekker frem telefonen. Jeg henter frem en finnerlønn. Hun vil ikke ha, men tar etter hvert i mot. Jeg har min telefon og jeg har mine bankkort.

Skuldrene senkes. Lykkefølelsen fyller rommet hvor avmakten herjet. Det er ikke ofte en aldrende Sanden har lyst til å gråte. Men dette er et øyeblikk hvor tårene presser seg på. Spenningen slipper taket. Det endte godt. Jeg var heldig.

D-dag

Siste dag før hjemreise drar jeg på guidet tur til museer og strender for landgangen i Normandie under krigen.

D-dag. Dagen da titusener av unge menn krysset kanalen og klarte å trenge igjennom nazi-Tysklands jerngrep om Europa. Fallskjermen henger fortsatt i kirketårnet på Sainte Mere Eglise (Den hellige moders kirke). Det var her angrepet begynte. Fallskjermsoldater tett som hagl. Halvparten av dem døde i løpet av de første timene.

Dagen ble avsluttet på Omaha beach. Jeg går litt for meg selv, bort fra guide og turfølge. Nå ligger stranden stille og øde. Jeg forsøker å forestille meg hvordan det var denne dagen i 1944: Bølge på bølge med soldater som ble satt i land. Møtt med maskingeværer som tok livet av titusenvis.

Smak på tallet: Titusenvis. Var det ikke Stalin som sa at ”et dødsfall er en tragedie, en million er statistikk”?

Men i dag vil jeg bakom statistikken. Jeg vil høre skrikene, se blodet flyte, forestille meg kroppene ligge døde hulter til bulter. Kjenne på tragediene: Barn som ble farløse, foreldre som ble sønneløse, kvinner som ble enker.

Og tenke på hvor mye jeg skylder de som falt. Friheten jeg får puste i, er en konsekvens av denne dagen og det som skjedde på denne stranda og i områdene rundt.

Sanden paa havet er i sannhet en reise hvor hele regnbuespekteret av følelser og tanker blir tatt i bruk. Jeg får kjenne at jeg lever, ikke bare eksisterer. Dette er den virkelige rikdommen i livet.

	Natur: Havet kan være farlig og havet kan være idyllisk. Her er det harmoni både rundt meg og inne i sjelen.
	Ro: Jeg kan ikke for det, men jeg synes skuta mi er staselig når den kommer sigende. Her er fenderene lagt ut, vi er klare for å gå til kai.
	Hverdag: Klær må vaskes og tørkes. Jeg tviler på at klesvasken min noen ganger har hatt mer idylliske omgivelser enn her i havnebassenget i kunstnerbyen Honfleur.
	Valdriser på tur: Koselig besøk av Aud og Norodd Bergene fra Vestringsbygda. Etter at de solgte gården, bruker de halve året i bobilen sin i Sør-Europa. Koselig at de kom på besøk i Honfleur i Frankrike.
	Takknemlighetsgjeld: Ti tusen amerikanere ligger gravlagt på kirkegården for D-dagen. Det ble et besøk i ettertanke.