Alle miljøer har sine manndomsprøver. Sjøen også.

Distansen fra ”Cap de la Hague” i den engelske kanal, rundt Cap Breton og til man er syd for Biskaya, er en av dem.

Vinder, strømmer og bølger. Vakkert når alt spiller på lag, livsfarlig når man bommer på værmeldinger og tidevann.

Daglig leder på verftet som klargjorde skuta mi til seilas, sa det slik:

-Vi klargjorde en båt for noen år siden. Eieren hadde mer seilererfaring enn deg. Likevel sank skuta og han omkom i Biskaya!

Inspirerende.

Jeg drømmer om å sende han denne meldingen på telefonen:

-Nå er jeg syd for Biskaya, Kjell.

Nå har vi gjort unna to av de tre hindrene, begge ”kapp’ene”. Når jeg skriver disse linjene ligger vi og koser oss i fint ”sommervær” i Camaret-sur-Mer, litt sydvest for Brest (stor rød prikk på kartet som viser ”Manndomsprøven”).

Cap de la Hague

Filosofien min er å være smart, ikke nødvendigvis så tøff i trynet. Mitt mål er å komme frem, ikke å imponere! Og jeg har aldri skjønt skepsisen mot kløkt fremfor rå macho.

Derfor la vi ut fra Cherbourg en grå formiddag med moderat vind. Så snart vi var utenfor moloen merket vi at sjøen var bustete, men på ingen måte problematisk.

Bølger handler ikke bare om høyde. Det handler like mye om intervaller, altså hvor tett de kommer på hverandre. Lange dønninger merkes mye mindre enn krapp sjø som får skuta til å hoppe på en forvirrende måte. Blir bølgene både store og krappe samtidig, kan det bli farlig. Sterke strømmer betyr som regel krapp sjø, spesielt rundt landtunger som stikker ut i havet.

Ute ved Cap de la Hague kan strømmene komme opp i 10 knop. Det sier seg selv at når skuta gjør ca 5 knop for full maskin, kan man fort havne helt andre steder enn planlagt om man tolker naturen feil. Noen ganger, når vi har gått motsrøms, har vi nesten stått stille - for full maskin.

Men det viste seg fort at dette var rett dag for oss.

Riktignok ”hoppet” skuta en del helt ytterst, men ikke verre enn at det gikk helt fint. Og jeg traff med strømmen. Litt motsrøms den første timen, så snudde den, som planlagt, og vi ”fløy” i god fart rundt odden.

Kanaløyene

Da jeg rundet Cap de la Hague, seilte jeg inn mellom Guernsey og Sark, to av de engelske kanaløyene. Jersey lå litt lenger øst, men den var for langt unna til at jeg kunne se den.

Jeg er litt lei meg for at jeg ikke kunne stoppe her. Disse øyene har alltid stått for meg som et interessant reisemål.

Men det er ulovlig å ha med hund på privat fartøy, uansett hvor mange vaksinasjonsattester og ormekurer en kan fremvise. De er nok livredde for smitteoverføring til sin egen dyrebestand.

Valget var litt surt, men likevel enkelt: Vil de ikke ha matrosen, får de heller ikke meg!

Natt på havet

Vi passerte Guernsey på ettermiddagen. I sundet mellom Guernsey og Sark ble det skapt sterke vinder, så jeg heiste tre seil og bega meg storhavet i vold med god fart.

Jeg var glad for farten, for det var langt over til Roscoff i Bretagne. Jeg hadde beregnet at med normal seiling, ville jeg være fremme rundt lunchtider dagen etter.

Dette skulle altså bli min første hele natt på havet. Også det spennende.

Det slår meg hvor lite båter som er ute. På strekket fra Guernsey til oppunder Bretagnekysten møtte jeg bare et par båter. På det lengste hadde jeg 6-8 timers seiling til land. Og ingen båter i nærheten. I mørket. Det er da man kjenner seg liten og håper det ikke skjer noe galt!

Natta ble ikke så langtekkelig som jeg forventet. For det første var det stor måne, så beksvart ble den ikke. For det andre hadde jeg nok høyt adrenalinnivå. Det gikk med mindre kaffe enn jeg hadde forestilt meg.

Da jeg nærmet meg Bretagne, rundt firetiden på natten, begynte jeg å se fyrlykter og lysende sjømerker. Du verden hvor lett det er å ta feil. Lys over vann i klarvær og mørke virker mye nærmere enn det virkelig er. Da jeg først så lykta, trodde jeg den var rett foran meg. Det viste seg at det tok meg to timer å seile frem til den.

Så handler det om å kunne ”lese” fyrlykter. Lyssignalene har forskjellige sykluser. Noen blinker ofte, noen i sekvenser med hyppige lysblink, andre har lang tid mellom hvert lysblink. På noen fyr skal man fokusere på lysblinkene, på andre er gjelder det å observere mønsteret til de mørke periodene. Det sier seg selv at det kan få katastrofale konsekvenser om man seiler mot feil fyr. Det er større kapteiner enn meg som har kjørt skuta på grunn i nattemørket.

Men det gikk bra. Og jeg fikk en vanvittig fart, til ”Vaare” å være. Det blåste opp. Drevet frem av tre seil og full motorkraft ”dundret” vi gjennom nattemørket. Over 9 knop er dobbelt så fort som vanlig. Vi nådde Roscoff i grålysningen, mange timer før beregnet.

Var jeg søvnig? Ikke før jeg hadde tatt ned seilene og begynt innseilingen til havna. Da fikk jeg noen minutter hvor jeg måtte kjempe for å holde øyelokkene oppe.

Men du verden for en følelse det var å feste tau i kaia etter min første natt på havet.

Delfinbesøk

Forrige lørdag rundet jeg Bretagne. Ytterst ligger det en øy som heter Ile d’Ouessant, også kjent om Ushant. Her er forholdene kjent for å være enda vanskeligere enn ved Cap de la Hague. Bretagnekysten er mye mer ”knudrete” enn lenger nord. Her er det småholmer og skvalpeskjær over alt.

Det er nesten som Vår Herre ristet de siste steinrestene av fingrene her etter at han hadde skapt jorden.

-Den som ser Ushant, ser sitt eget blod, heter et gammelt ordtak fra Bretagne. Det henspiller på alle sjøfolk som har forlist i disse farvannene.

Noe av min styrke er at jeg har tid. Jeg kan ligge og vente på de rette forholdene uten å kjenne at jeg blir stresset fordi jeg egentlig skulle vært lenger fremme.

Da vi rundet Cap Breton forrige lørdag, fikk jeg perfekte forhold. Bare kos å være på havet. Og en helt spesiell opplevelse:

Plutselig var den der, delfinen. Rett ved siden av skuta. Den lekte med oss i flere minutter før den forsvant i dypet. Det var en klype-seg-i-armen-opplevelse. Fenomenalt, rett og slett.

Nå koser vi oss i den trivelige landsbyen Camaret-sur-Mer. Herfra skal vi følge ”østerskysten” nedover mot Bordeaux. Det skal bli spennende å se om jeg endelig får sansen for østers. Hittil har østers og jeg hatt et litt ”vet ikke helt”-forhold.

Herfra og sydover er Biskaybukten. Det blir spennende.

	Uteliv: Varmen og lyset er kommet for fullt. Mye av livet er nå flyttet ut på dekk. Koselig å pusle med tauverk. Her spleiser jeg ei løkke på et lite tau.
	Veivalg: Vi har passert to av tre utfordringer i Manndomsprøven (blå strek). Men den største gjenstår, Biskayabukten (rød rute). Første del er nokså sikker, langs kysten ned til Bordeaux-området. Deretter har vi to valg: Gå langs kysten ned til Bayonne eller rett over til Satander. Den første går på ei undersjøisk fjellhylle med stor fare for svært høye bølger og farlige strømmer. Den andre betyr nesten to døgn på åpent hav. Vi får se
	Urent farvann: Da Vår Herre var i ferd med å avslutte skapelsen av jorden, virker det som han ristet småstein av fingrene sine i sjøen utenfor Bretagne.
	Frivakt: Vanligvis er matrosen i lenke på akterdekket når vi går i åpen sjø. Men hvis vi går lange strekk og havet er flatt, går vi sammen på fremdekket og koser oss i sola. Båten går på autopilot. Matrosen koser seg med ”sitt” tau.
	Besøk: Plutselig kom denne delfinen opp ved siden av skuta. Den lekte seg rundt oss i flere minutter før den forsvant i dypet. Fantastisk moro.