Dagen begynte så vakkert. En nydelig soloppgang, fred og harmoni.

Et flott opphold i Lorient var over. Ingen by har gitt meg så mange vennskap. Minnene fra gårsdagens avskjedsmiddag fyller sinnet med godfølelse. Jeg reflekterer litt over hvor privilegert jeg er mens jeg klargjør skuta for avgang.

Matrosen er misfornøyd. Han liker å sove til han våkner naturlig. Ei vekkerklokke som ringer klokka fem om morgenen strider mot alle hans trivselsgener.

Klokka er halv sju når jeg kaster loss. Dagens mål er Belle Ile, ”den vakre øya”. Seilasen er beregnet til 5-7 timer. Jeg må være der ute til klokka 13.30. Da åpner de slusene inn til havnen. To og en halv time senere stenger de. Ubønnhørlig. Ellers vil ikke båtene inne i havnen ha vann nok til å flyte.

På veg ut mot havet henger jeg et fiskesnøre etter skuta. Slikt krever lite tilsyn og plutselig så råker jeg en fisk eller to. Lykken står meg bi, innen timen er gått, har jeg dradd opp to makreller. Dagens middag er reddet. Makrell på grillen er snadder.

Jeg er litt overrasket over hvor mye skuta ruller fra side til side. Det er ikke mye vind, men dønningene fra Atlanterhavet står rett inn. Jeg bruker noen minutter på å sikre gjenstander inne i båten slik at de ikke skal fly veggimellom. Kanskje er det de sterke understrømmene i Biskaya som spiller meg et puss. Jeg vet ikke.

Men jeg koser meg ute på dekk. Jeg går for maskin siden vinden ikke er mye å skryte av.

Motoren hoster

Så merker jeg at motoren begynner å harke. Etter noen minutter skjønner jeg at det ikke går over av seg selv.

Ingen grunn til bekymring, tenker jeg. Jeg vet jeg har en del dritt i dieseltanken min. 25 års avleiringer slites litt løs når båten ruller mye. Etter hvert blir det så mye at dieselfilteret går tett. Og en motor som ikke får diesel stanser fort.

Derfor fikk jeg installert et dobbelt filtersystem da jeg var på Helgoland i Tyskland. Det er bare å gå ned i maskinen og slå over en hendel. Dermed kuttes det tette dieselfilteret ut og dieselen strømmer gjennom det andre, det rene, inn i motoren. Så kan jeg skifte det tette filteret etter at jeg er kommet i havn.

Men ikke denne gangen. I stedet for å slutte å harke, stanser motoren etter et minutt. Da kjenner jeg adrenalinpumpen slår inn. Motorstopp i Biskaya er ikke greit, for å si det mildt. Dønningene er ca en meter høye og skuta driver nå rundt som et viljeløst offer for naturens krefter.

Da er det bare å skifte det filteret som var tett, tenker jeg. På en eller annen måte jeg ikke helt skjønner, må det andre ha blitt tett også.

Som sagt så gjort. Systemet er enkelt, så det tar meg bare ti minutter. Men likevel er det skummelt. Noe så enkelt som å passe på skruer og pakninger på et gulv som ruller faretruende fra side til side. Ruller de ned i kjølen, finner jeg dem ikke igjen.

Men jeg fikk alt på plass. Nå vet jeg at jeg har rent filter. Hendelen vris tilbake slik at jeg aktiverer det nye filteret. Så går jeg opp og trykker på startknappen. Startmotoren drar, men hovedmotoren vil ikke tenne.

Rådvillheten begynner å spre seg i tanken. Hva i all verden? Slik skal det ikke være.

Av ren innskytelse åpner jeg det kammeret hvor det andre filteret sitter. Det skal være fylt av diesel, men er tomt. Av en eller annen merksnodig grunn.

Dermed tror jeg at jeg har funnet årsaken. Det har kommet luft i systemet. Og alle som kan litt om dieselmotorer, vet at luft i dieselen er nok til at motoren stanser.

Av med lukene inn til selve motoren. De er tunge og skuta ruller kraftig. Men jeg klarer å manøvrere dem til andre siden, slik at jeg får plass til å jobbe. Systemet har lufteskrue på det høyeste punktet. Frem med skiftenøkkelen for å åpne. Systemet har også en liten håndpumpe som gjør at jeg kan ”drive” dieselen frem og presse luften ut.

Men hva i all verden….? Uansett hvor mye jeg pumper kommer det ikke diesel. Nå er gode råd dyre.

Jeg merker at tanken på at jeg har begrenset tid for å komme i havn, blir mer påtrengende. Å ligge fortøyd i bøye utenfor moloen fordi jeg ikke når åpningstiden, frister ikke. Det er spådd vind opp mot 20 m/s i morgen. Jeg kjenner stresset stiger, men må skyve det bort. Jeg sier til meg selv at jeg kan ikke ha fokus på noe annet enn å få maskinen i gang igjen. Alle andre tanker må ut av hodet mitt.

Verre enn jeg trodde

Så ser jeg det. Hovedslangen fra tanken og ned til det doble filtersystemet har en liten håndpumpe, en slik liten avlang gummiball som du presser inne i hånden. Alle som har kjørt med påhengsmotor har brukt en slik til å pumpe bensin inn i motoren når de kobler på den flyttbare tanken.

Denne pumpen er helt i vakum. Dieselen må ha stoppet før denne. Det kan tyde på at dritten i tanken har formet en propp som er blitt sittende ved inntaket til slangen.

Nå er gode råd dyre. Jeg har ikke lyst til å koble fra hovedslangen hvis jeg kan unngå det. Like viktig som å gjøre noe, er å ikke gjøre noe overilet. Det kan få uanede og ødeleggende konsekvenser. Men motoren må ha diesel, ellers går den ikke.

Så får jeg en ide. Jeg har lest om den for en stund siden, men nå får jeg bruk for den: Over dieselslangen henger en liten tank med 30 liter diesel. Den er til dieselovnen jeg bruker til å varme skuta på kalde dager. Og den fylles automatisk av returdiesel fra motoren, altså diesel som har passert filtrene og derfor er ren. Det bør være nok til å drive motoren i tre-fire timer. Nok til å gå til havn.

Jeg får telefonkontakt med min svenske venn som ligger i havn en dagsetappe unna. Han støtter teorien min.

Nytt håp. Skrujern. Slangeklemmer løsnes. Ny nedtur. Slangen inn til motoren er ti cm for kort til å nå opp til tanken. Jeg innrømmer at akkurat da kom det ei glose jeg ikke har lært på søndagsskolen.

Så ser jeg at slangen er stripset mot andre slanger for at den skal ligge stødig og ikke slites over tid. Det får stå sin prøve, tenker jeg. Jeg finner min vesle elektrikertang og klipper stripsen. Da får jeg frigjort så mye at slangen akkurat når fram til tanken. Slangeklemma skrus fast. Jeg tørker svetten og drar et par djupe magadrag med pust.

Så må jeg lufte dieselsystemet en gang til.

Lykke. Denne gangen kommer det diesel når jeg pumper. Jeg skrur igjen og trekker et lettelsens sukk.

Vil den starte?

Lettere spent går jeg opp og trykker på startknappen. Kan du tenke deg min glede når motoren starter? Den fortsetter å gå. Et minutt, to minutter, tre minutter. Håpefullt kobler jeg inn propellen. Autopiloten gjør at baugen sakte snur seg mot Belle Ile som jeg kan skue i det fjerne. Jeg gir gass. Motoren surrer som en tilfreds katt.

Og den fortsetter å gå. Som om ingenting har skjedd. Helt til jeg er i havn.

Da jeg runder moloen i god tid før slusen stenger, slipper jeg gleden løs. Jeg jubler høylydt. Jeg har klart det! Motorstopp i Biskaya og nå trygt i havn.

Dagens lærdom: Jeg fikk ikke panikk, men tenkte og handlet rasjonelt da krisen oppsto. Det er jeg fornøyd med.

Og jeg har bestemt meg for å lage et system som gjør at jeg bare kan vri på en hendel, så kopler jeg inn den vesle tanken. Som en sikkerhet om det skulle skje igjen.

Sanden paa havet er Sanden paa opplæring.

	Redningen: Den vesle, blanke dagtanken til dieselovnen ble redningen. Den inneholdt 30 liter ren diesel. Det var nok til å få motoren i gang igjen og til å gå til nærmeste havn, ca 2 timer unna.
	Lykke: Da jeg kom inn i havnebassenget på vakre Belle Ile, kunne jeg slippe jubelen løs. Faren var over, jeg hadde klart det. Øya lever opp til navnet sitt, Belle Ile, ”Den vakre øya”. Her er det idyll så det holder.
	Tidlig: Matrosens blikk forteller skipperen ganske så tydelig hva han synes om å bli vekket klokka fem på morgenen for å være klar til tidlig avgang.
	Mann for sin hatt: Hatten er blitt et nytt og kjærkomment klesplagg i mitt liv. Bremmen gir ansiktet god beskyttelse mot sola. Det aner meg at jeg vil trenge den mer og mer jo lenger syd jeg kommer.
	Mennesker: I Lorient fikk jeg stor vennekrets. Dette bildet er fra en trivelig middag på en av byens uterestauranter.