Skipperen på "Vaare" heter Øivind Sanden.

Jeg er født 21. juli 1952 i Haugesund. Inngangen til livet var litt trøblete. Jeg ble utsatt for noe omsorgssvikt og har mitt første barndomsminne fra spisesalen på et barnehjem. Heldigvis ble jeg ikke der mange dagene. En  barnløs tante og onkel tok meg til seg og gav meg en barndom og ungdom med kjærlighet som om jeg var deres egen sønn.

Speiderbevegelsen var viktig i barne- og ungdomsårene. Etter hvert ble også hele ungdomsmiljøet i Metodistkirken i Haugesund en viktig ramme og verdileverandør som har bidratt til å forme meg.

Jeg er også kjempeglad og takknemlig for et år som utvekslingsstudent i USA. Jeg stortrivdes hos familien Goodlin i den vesle byen Ligonier i Pennsynlvania.

Jeg studerte teologi ved Metodistkirkens Praktisk Teologiske seminar i Bergen og kristendom ved Universitetet i Bergen. Jeg har vært ungdomsprest i Metodistkirken i Stavanger, hovedprest i Metodistkirken i Kongsvinger og Centralkirken i Oslo.

Jeg var utbrent lenge før jeg var 40. Engasjement i ultraklassen og klokskap på barnehagenivå er som oftest en dårlig kombinasjon.

Mitt liv fikk ny retning og ny kraft da jeg ble skilt og fikk ny jobb som direktør i Begravelsesbyråenes Forening – Norge. Etter noen år i denne jobben, tok jeg et skritt til side og ble kontorsjef hos Moss Begravelsesbyrå og Bentzen AS (utstyrsleverandør til gravferdsbransjen)

Et av mine lykkeligste valg var da jeg takket ja til tilbudet om å overta Kampenes Begravelsesbyrå i Valdres. De siste 17 årene av mitt yrkesaktive liv, gikk med til å lede dette byrået, de siste 8 som leder av det fusjonerte Begravelsesbyrået Innlandet AS.

Nå er jeg pensjonist. Jeg har to flotte voksne døtre, to svigersønner og fire nydelige barnebarn.

Min maritime karriere er kort og intens.

Vi hadde en liten motorbåt da jeg vokste opp. En 16 fots robåt av tre med en 3,5 hestekrefter motor, som i mangel av påmontert lydpotte, ga beskjed over «hele» Karmsundet at vi var på søndagstur til «Prestøyane».

Jeg hadde plastsnekke på Oslofjorden i begynnelsen av nittårene. Den gang tok jeg båtførerprøven og hadde mange fine turer, hovedsakelig innenfor Færder. Det ble også en tur langs svenskekysten til Lysekil.

Det sies at det bare finnes to typer båteiere, de som har gått på skjær og de som kommer til å gå på skjær. Jeg håper jeg er ferdig med min grunnstøting. På hjemveg gikk jeg på et skjær for full maskin rett nord for Lysekil. Vi tok inn vann fra baugen, men ved hjelp av en hyggelig svenske som kom oss til unnsetning, fikk vi tettet så mye at vi klarte å gå tilbake til hytta utenfor Halden.

Jeg kjøpte s/y "Vaare" i 2011. Jeg husker en spasertur på Akers bygge i Oslo på åttitallet. Der lå det en Nauticat. Der og da fødtes en drøm om å eie en motorseiler. Da jeg så bildene av skuten min på finn.no, ble det som å ha sett den vakreste jenta som traff hjertet med amors piler. Ingen over, ingen ved siden. Lykkefølelsen var stor da jeg kunne ta med mine to kjære svigersønner og reise til Måløy dagen etter St. Hansaften og hente skuta til Bømlo.

Siden den gang har jeg drevet intens trening både i godvær og i stiv kuling. Jeg har seilt i solskinn og i mørket. Navigert både natt og dag. Og jeg stortrives om bord. Jeg har flere ganger sagt at når det gjelder mitt sjømannsliv, så overgår virkeligheten drømmen. Ikke verst.