I de fleste år jeg har ledet Kampenes Begravelsesbyå, har Valdres Teledata vært min dataleverandør, både på jobben og hjemme. De har alltid kommet raskt når noe skjedde og de har løst problemene. Da jeg var misfornøyd med nettleverandøren hjemme i fjor, kontaktet jeg dem og fikk ordnet "Net2You". Det er bare et ord å si: Kjempefornøyd! Med både datasupport og nettleveranse

Anholt er en liten øy midt i Kattegat. Jeg tror at da Vår Herre skapte dette havet, trengte han et feste til passerspissen sin. Så skrapte han sammen så mye sand fra bunnen at det ble en liten høyde som så vidt steg over vannet.

Det er snaue fem mil til Jylland i vest, samme til Sverige i øst og snaue åtte mil til Skjælland i syd. I nord er avstanden seks mil til Læsø.

Det er et fint sted hvor også vi med høydeskrekk kan gå toppturer. Brosjyren lovet en vidunderlig utsikt, både på det høyeste Sønderbjerg (48 moh) og Nordbjerg (39 moh). Når alt annet er flatt, er det jo ikke så vanskelig å oppfylle et slikt løfte. Jeg fikk nyte både øya og toppen i strålende sol.

Øya har to ting som de skryter av: Nord-Europas største ørken og det eneste stede i Danmark hvor du kan se seler i fri natur fra land.

En stor del av øya er faktisk ørken. Skjønt, jeg lurte der jeg sto og kikket ut oer den. Det så ut som små vekster for meg. Og da er det vel ikke ørken? Men noen stor biolog blir jeg aldri, så jeg viderformidler bare brosjyren.

Selene så jeg ikke. De er helt øst på øya, på andre siden av ørkenen. Og det var ingen vei. Dermed heller ingen transport med hverken bil eller sykkel.

Rundturen vår ble lang nok likevel, ca 4 timer i stekende sol. Den siviliserte del av øya består av havnen og en liten by som har gjemt seg inne blant trærne et par km lenger inne på øya. Skjønt, by? Det var vel mer en liten husklynge.

Men de hadde "Brugsen", samvirkelaget. Og der oppdaget jeg noe som jeg aldri har sett før: Utenfor butikken hadde butikksjefen satt ut en skål med vann til de firbeinte. Matrosen kastet seg over vannet med en glupskhet som bare en svært tørst skapning kan fremvise.

Forresten, så var det en ting øya ikke hadde: Minibank. Jeg ble advart mot å dra til øya uten kontanter. Men det gikk bra. Jeg kunne betale både havneavgift og noen matvarer på den vesle daglivarebutikken i havneområdet.

Du finner bilder fra øya samlet i slutten av dagens blogg.

Så til mine to drama på veien fra Læsø til Anholt.

Det første skjedde omtrent midtveis. Blått hav på alle kanter.

Vinden hadde variert noe. Jeg hadde hatt seilene oppe og tatt dem ned igjen. Det handler om vindretning. Og som sagt før, Vaare er ingen båt å krysse med.

Men så fikk jeg vind fra rett posisjon og jeg bestemte meg for å heise seil på ny. Jeg tar alltid storseilet først. Akkurat denne gangen kjentes det treigt å få det opp. Og da jeg hadde fått det opp ca 13 av 17 meter, stoppet det. Jeg kikket opp og så at tauen hadde kilt seg fast inn mot et stagfeste der oppe.

Jaha, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå? Enden på visen ble at jeg klatret opp på taket av kahytten. Så fikk jeg tredd tauet inn mellom lazy-jackene (tynnere tauer som henger ned på hver side av seiliet. De styret seilduken fint ned i posen når jeg avslutter en seilas). Og så fikk jeg dradd tauet rett bakover. Dro og slapp, "ristet litt", dro og slapp. Og etter noen minutter løsnet det. Jeg vedder på at jeg var et syn for guder der jeg sto på taket og veivet med tauet samtidig som jeg skulle holde balansen i bølgene. Da er det trygt å være fastspent i sikkerhetssele.

Deretter kunne jeg dra seilet opp og senere slippe det ned igjen uten problemer. Men det kverner litt ekstra i hodet mens det pågår. Jeg tar med to bilder fra dette. Det til høyre er et utsnitt av det til venstre, jeg har bare zoomet inn på tauproblemet i toppen. Du finner punktet hvor tauet har satt seg fast like til høyre for den hvite streken jeg har tegnet inn.

Men den egentlige dramatikken kom da jeg seilte inn i havnen på Anholt. Som i de fleste danske havner, finnes det en ytre og en indre havn. Du seiler først inn gjennom en åpning i moloen for å komme til ytre havn, så må du svinge kraftig til styrbord eller babord for å komme rundt neste molo inn til den indre. Genialt, fordi det i den indre havn er smul sjø uansett hvor mye det blåser og uansett hvilken retning vinden har.

Det blåste opp de siste to timene før jeg ankom Anholt. Bølgene ble så krafige i det grunne vannet at matrosen og jeg fant det mest behagelig å gå inn. Der er vi lavere i skuta og det utgjør en ganske solid forskjell på hvordan bølgene oppleves.

Som jeg har fortalt dere før, bruker jeg alltid å gjøre klart fendere og tauer i god tid før jeg kommer til havn. Men akkurat her blåste det såpass at jeg bestemte meg for å vente med å gå ut til jeg var inne i det ytre bassenget.

Jeg koblet maskinen i fri og så at jeg hadde noen meter inn mot røde markører som viste grunt vann. Jeg gikk i gang med å gjøre skuta klar til fortøyning. Da jeg hadde to tau igjen så jeg at jeg var kommet farlig nær den ene markøren. Derfor skyndte jeg meg opp og slo full fart akterover. Uten at skuta beveget seg.

Det var rart, tenkte jeg. Det kan da ikke være så mye strøm her inne? Langsomt jeg det opp for meg at det ikke var strømmen som var problemet, jeg sto bom fast oppe på en sandbanke. Jeg forsøkte både fremover og akterover, jeg svingte til styrbord og til babord. Like fast sto jeg.

Folk skjønte hva som hadde skjedd, så det kom noen ut på den innerste moloen som jeg kunne snakke med. Det var en sjebnens ironi at det lå ei redningsskøyte rett på innsiden av moloen. Men folkene på kaien fortalte at de hadde banket på, uten at det var svar.

Så da fikk jeg min ilddåp på VHF-radioen. Jeg hadde aldri snakket i den før, sertifikatet får man ved å skrive det man skal si på en interaktiv datalinje. Så jeg dro til med PANPAN PANPAN PANPAN DETTE ER VAARE, VAARE, VAARE LIMA DELTA 2525.

Spent ventet jeg på svar. Og jeg ble kjempeglad da en kvinnestemme svarte at jeg hadde kontakt med Lyngby radio (Danmarks svar på Tjøme radio og Rogaland radio i Sør-Norge). Jeg fikk rapportert min stuasjon og hun tok kontakt med redningstjenesten. Så fikk jeg beskjed om at de ville komme og bistå meg.

Vi hadde vel kontakt i ca fem-ti minutter. Hun snakket med andre, så kom hun tilbake til meg, flere ganger. Hele tiden lot jeg maskinen gå for halv fart, i tilfelle.... Og jomen lyktes jeg ikke. Akkurat i det hun meldte at redningsmannskapet var klart til å gå ut for å hjelpe meg, begynte skuta å bevege på seg. Jeg ba henne be mannskapene om å vente et lite øyeblikk. To minutter senere var jeg fri og gled inn mot indre havnebasseng.

Jeg takket for hjelpen og pustet lettet ut da jeg lå trygt fortøyd få minutter senere.

I ettertid har jeg tenkt på om jeg var for rask til å melde PANPAN. Men jeg slår meg til ro med at etterpåklokskap er lite nyttig. Der og da opplevde jeg det riktig. Jeg visste heller ikke hvor i tidevannssyklusen jeg var. Om vannet sank ytterligere, villle jjo skuta tippe over på siden.

En sandbanke gjør ingen skade på skuta. Men med erfaringen fra Horten i friskt minne (du finner den i bloggen datert 21.06), fant jeg det best å sjeke om det var kommet sand inn i sjøvannsfilteret. Så dagen etter kjørte jeg motoren på gpd omdreining i en halv time. Men kjølevannet ble spyttet ut igjen med normalt trykk og motortemperaturen lå der den skulle, så jeg slo meg til ro med at det hadde gått bra.

Denne gangen også.

Så var det bildene fra Anholt. Her kommer et knippe:

	Velkommen inn
	På veg opp mot fjellets høyeste topp, 48 moh. Ikke akkurat Besseggen
	Utsikt fra toppen. Blått hav så langt øyet kan se
	Mitt inntrykk har alltid vært at danskene ikke er så opptatt av "rette vinkler" som vi er i Norge og Sverige. Og da mener jeg både i konkret og overført betydning. Gjerdet er sjarmerende rotete, men jeg foretrekker nok skigarden hjemme.
	Anholt skryter av å ha noen av Danmarks beste strender. Siden jeg trives bedre på vannet enn i vannet, er jeg neppe den som skal avgjøre slike spørsmål.
Ingen skal klage på utemiljøet hos Ricos kaffebar. Det var dessverre stengt da jeg gikk forbi.
Etter gode dager på Anholt, var det tid for seile videre sydover. Et par timer ute i sjøen kom tåken sigende. Da er det fint å ha kartplotter og radar.
	Kort etter at tåken lettet, passerte jeg en av Europas største vindmølleparker til havs. 111 tårn. Mange liker det ikke, men jeg synes de er majestetiske. Og så liker jeg at de lager ren energi!